Bokmål.html



Knut Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur i 1920 for Markens Grøde skrevet på den nye målformen.

Bokmål er den mest utbredte av de to norske offisielle målformene, den andre er nynorsk. Bokmål skrives av anslagsvis 85%–90% av befolkningen^[1][2] uavhengig av dialekt og er den målform som vanligvis læres av utenlandske studenter.

Offisielt brukes navnet bokmål bare om skriftspråket og det skriftbundne språket i mediene, på teaterscenen og lignende, men i realiteten har det et levende talemålsgrunnlag. Det finnes ikke noe allment akseptert fellesnavn på skrevet og talt bokmål, men denne artikkelen omhandler også talemålet. Det er ikke undersøkt hvor mange som har bokmål som sitt morsmål, men Kjell Venås har løslig anslått at det kan være mer enn 20% av befolkningen, det vil si rundt én million mennesker.^[3]

Bokamál ble i gammelnorsk brukt om latin og kirkespråk. Fra 1850-tallet ble bogmaal og bogsprog brukt som benevnelse på skriftspråk generelt i motsetning talespråk og dialekter, men også om dansk skriftspråk i motsetning til nynorsk.^[4] I § 73 i landsskoleloven av 1889 heter det at «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal». Denne navnepraksisen ble for bokmålets del videreført i forbindelse endringer i lærerskoleloven i 1929 etter at forslag om å bruke riksmål eller dansk-norsk falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i Lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet.^[5]

Skriftspråket bokmål i den moderne forståelsen av ordet ble innført ved rettskrivningen av 1907 under navnet riksmål. Dette skjedde ved kongelig resolusjon, dvs. uten stortingsbehandling, etter at kirkedepartementet hadde arbeidet med saken siden 1897.^[5] Rettskrivningen var en tilpasning av dansk skriftspråk, som hadde vært i alminnelig bruk siden unionen med Danmark, til det dansk-norske koinéspråket den norske byeliten talte (den gang ofte omtalt som «dannet dagligtale»). Da Aftenposten innførte 1907-rettskrivingen i 1923, markerte det slutten for dansk skriftspråk i Norge.

Til talt bokmål hører det urbane middelklassespråket på Østlandet som vanligvis kalles standard østnorsk^[6], men også den høyere sosiolekten i flere byer, for eksempel «fintrønder» og «penbergensk». I dagligtale kalles ofte standard østnorsk for oslodialekten, men dette er misvisende, siden standard østnorsk ikke er avgrenset til Oslo, og siden den tradisjonelle oslodialekten er forskjellig fra standard østnorsk (se avsnittet forskjeller fra den tradisjonelle oslodialekten under). Den tradisjonelle oslodialekten er både påvirket av og stedvis helt eller delvis erstattet av standard østnorsk, men den er fremdeles i bruk.

rediger Historie

rediger Bakgrunn

Frem til 1300-tallet var det norske skriftspråket gammelnorsk så å si identisk med gammelislandsk, men i tale utviklet det seg gradvis ulike dialekter. Så lenge Norge var et uavhengig kongerike, var skriftspråket relativt stabilt. Fra omkring 1385 var det ingen uavhengig norsk konge, og i 1397 brakte kalmarunionen Norge, Sverige og Danmark inn i en personalunion under Margrete I av Danmark. Sverige gjorde opprør i 1521 og etablerte uavhengighet i 1523. Norge ble den gradvis svakere part av Danmark-Norge inntil 1814. Med reformasjonen i 1536 og boktrykkerkunsten økte betydningen av skriftspråket, og mange av Europas skriftspråk fikk sin moderne form i forbindelse med bibeloversettelsene på denne tiden. I Skandinavia fikk vi to standardskriftspråk, et svensk basert på dialektene i og omkring Stockholm og et dansk basert på dialekten i København. I Norge befestet dansk seg fordi bibelen ikke ble oversatt til norsk, og dansk ble språk for liturgi, salmesang og religionsundervisning. København var setet for rikenes sentraladministrasjon og det eneste sted for høyere undervisning.

rediger Fremveksten av dansk-norsk talemål

På 1600-tallet utviklet det seg et høytidsspråk i Norge med skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene, og senere i konfirmasjonsundervisningen og skolene. I skolene vedvarte dette til stortinget i 1878 vedtok at undervisningen skulle gis på «Børnenes eget Talesprog».^[5] Å tale slik ble ifølge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt å knote, med «hand har lært at knote» som eksempel. Klokkerdansk er også brukt om dette talespråket.^[7]

Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Uviklingen begynte trolig på 1600-tallet, men så sent som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte dannede dagligtale. Dagligtalen vant i siste halvdel av 1800-tallet frem på bekostning av høytidsspråket, men til gjengjeld tok dagligtalen opp i seg stadig mer av høytidsspråket. Den dannede dagligtalen var således på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet.^[7] Det har blitt anslått at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette økte til 5 % i 1900.^[3]

Dansk-norsken kan kalles et koinéspråk, dvs. en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men transplantert inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det. For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jevnvektsystem, bare én vokal i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av retroflekser og tykk l, og i noen grad bløte konsonanter.^[7]

En viktig strid om den dannede dagligtalen sto i teatrene rundt midten av 1800-tallet. Da Norges første offentlige teater, Christiania Theater, åpnet dørene i 1827, forsøkte man seg med norske skuespillere, men det ble kritisert for å ha hentet skuespillere fra «de mindre dannede Samfundslag». Fra 1828 begynte man å ansette danske skuespillere, og disse rådde grunnen i de neste tiårene. Kravet om norske skuespillere stilnet ikke, men førte heller ikke frem. Det førte til den store teaterstriden i 1856 der Bjørnstjerne Bjørnson og Åsmund Olavson Vinje sto i bresjen for 600 pipere. Det endelige oppgjøret med den danske teatertradisjonen kom i 1865, da Bjørnson ble ansatt som teatersjef. Gjennomslaget disse årene må regnes som det avgjørende vendepunktet i synet på den dannede dagligtalen, selv om høytidsspråket fremdeles ble regnet som finere i visse kretser.^[7] Høytidsspråket forsvant etter hvert sammen med det danske skriftspråket etter 1907.

rediger Fornorsking av skriftspråket

Selv om det alt før 1814 var kjent blant språkinteresserte embetsmenn at norsk var et eget språk på linje med dansk og svensk, og selv om norske diktere siden midten av 1700-tallet hadde benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, var det først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk ble klart uttrykt. Det begynte med Henrik Wergeland, som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Dette møtte sterk motstand fra konservative kretser. Striden utspilte seg først og fremst i Det Norske Studentersamfund, der Johan Sebastian Welhaven og Peter Andreas Munch var Wergelands fremste motstandere.^[7]

Mens Wergeland begrenset seg til en leksikalsk fornorsking, tok først Ludvig Kristensen Daa og senere særlig Knud Knudsen til orde for ortofone eller lydrette rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Etter Knudsens initiativ ble noen av de ortofone rettskrivingsprinsippene vedtatt av kirkedepartementet i 1862. Det gjaldt avskaffelsen av stum e (faae → faa), doble vokaler (Meel → Mel, Miil → Mil, Huus → Hus), c, ch og q for /k/ (Control → Kontrol, Charakteer → Karakter, qvalm → kvalm), og ph for /f/ (Philosoph → Filosof). Disse forslagene var også fremmet i Danmark, så vedtaket var ikke et sterkt tegn på norsk språklig uavhengighet.^[7]

Et mer kontroversielt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål. Han kom frem til prinsippet om å basere skriftspråket på den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund, med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Igjen var P. A. Munch en sentral motstandsmann. Han var motstander av enhver planlagt språkreform, og han mente at språkreformatorenes forsøk på «systematisk at foregribe og fremskynde Sprogmodifikationen er en Urimelighed, der strider mod al historisk Erfaring og mod enhver Sprogudviklings Natur og Vesen».^[7] Knudsen fikk ikke selv se sine ideer realisert. Den første rettskrivingen basert på hans prinsipper kom i 1907 og grunnla det som i dag heter bokmål. Han kalles derfor ofte bokmålets far.

rediger 1900-tallet og språkreformene

Bjørnstjerne Bjørnson introduserte rigsmaal som navn på den norske varianten av dansk skriftspråk så vel som talt dansk-norsk i 1899 etter mønster fra Danmark, der det var brukt om skrevet og talt riksdansk. Samme år ble riksmålsbevegelsen organisert etter hans initiativ for å slåss mot den fremvoksende nynorsken, men Bjørnson hadde ingen formell posisjon før stiftelsen av Riksmålsforbundet i 1907. Da ble han Riksmålsforbundets første leder inntil helsen sviktet før hans død i 1910.

1917-reformen introduserte former fra norske dialekter og nynorsk som alternativer til tradisjonelle dansk-norske former. Dette var en del av den offisielle samnorskpolitikken for å utjevne forskjellene mellom de to skriftspråkene med tanke på en fremtidig sammensmelting. Dette møtte sterk motstand fra riksmålsbevegelsen, og Riksmålsvernet ble stiftet i 1919 som et direkte tilsvar på denne reformen.

1938-reformen introduserte flere former fra dialekter og nynorsk. Til og med en rekke rent oppkonstruerte og fornorskede ord kom inn,^{[trenger referanse]} og ikke minst, mange tradisjonelle dansk-norske former ble ekskludert. Dette såkalte radikale bokmål eller samnorsk møtte enda sterkere motstand fra Riksmålsbevegelsen. Det kulminerte på 1950-tallet under ledelse av Arnulf Øverland. Riksmålsforbundet organiserte Foreldreaksjonen mot samnorsk i 1951, og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur ble grunnlagt i 1953. På grunn av den sterke motstanden ble 1959-reformen mer forsiktig, og 1938-reformen ble delvis reversert i 1981 og 2005.

Nå for tiden brukes riksmål om den tradisjonelle varianten av bokmål som ikke har fulgt de offisielle rettskrivingsendringene fra 1938, men nå normeres av Det Norske Akademi. Den er fremdeles i bruk og fremmes av Riksmålsforbundet. Riksmålet har gått gjennom noen rettskrivingsendringer, men ikke så omfattende som de som har formet offisielt bokmål. En riksmålsordbok ble publisert i fire bind i perioden 1937 til 1957 av Riksmålsvernet, og to supplementsbind ble publisert i 1995 av Det Norske Akademi. Ellers har Riksmålsvernet, senere Riksmålsforbundet, ved jevne mellomrom utgitt en riksmålsordliste, nyeste utgave kom ut høsten 2007. Etter 2005-reformen i bokmålet og 2007-reformen i riksmålet er det bare et fåtall riksmålsformer som ikke er tillatt i offisielt bokmål, men Det Norske Akademi opprettholder fremdeles sin egen standard.

I perioden 1938 til 1981 var skillet mellom riksmål og offisielt bokmål betydelig større enn det er i dag. I bokmål het det eksempelvis vatn (innsjø), ramn, fram og botn (dalbotn) som eneste former, mens det het vann, ravn, frem og bunn på riksmål. På den annen side var nu, efter og sprog eneformer i riksmål til 1986. I praksis skrev nok mange som ikke var bundet av offisiell rettskrivning en blanding av de to normene. Aftenposten er den største publikasjonen som holdt seg til riksmål gjennom hele perioden.

rediger Kjennetegn

rediger Prosodi

Prosodien eller språkmelodien følger stort sett de lokale dialektene. Det vil si at standard østnorsk har samme tonefall som østlandsdialektene, penbergensk har samme tonefall som den folkelige bergensdialekten og så videre. Dette er den viktigste grunnen til at penbergensk i stor grad høres ut som annen bergensk og at standard østnorsk i stor grad høres ut som annen østlandsk. Et unntak for standard østnorsk og fintrønder er fremmedord som latin, militær, sivil og prosti. Her skiller de seg fra østnorske dialekter ved at de har trykket på siste staving. Dialektene har tradisjonelt hatt trykket på første staving.

rediger Fonologi

Fonologien eller lydsystemet følger også dialektene i stor grad, men tradisjonelt har det vært større forskjeller, særlig i østnorsk. Knud Knudsen slo i 1856 fast at «den tykke l [...] regnes for 'simpel' Udtale». Dette gjelder til en viss grad ennå, men i dagens standard østnorsk er tykk l likevel akseptert der skriftspråket har l. Dialektene har også tradisjonelt tykk l der skriftspråket har rd, men dette høres sjelden i bokmålsnært talemål.

Ved siden av den regelmessige bruken av tykk l, har bruken av diftonger mest markant skilt allmuespråket fra den dannede dagligtalen i Kristiania. Om diftongene ei og au (for e og ø i skriftspråket) skrev Knudsen at de «for Tiden udelukkende hører til Almuesproget». Det samme gjaldt uttale med g i ord som Have, lave, save, Skov og Plov: «Denne g findes stadig hos vor Almue,» men i «det norske Talesprog» er uttalen skriftrett v.^[8]

Ett spørsmål Knudsen var mye opptatt av, var uttalen av velarer (g og k) foran høye vokaler, og i konsonantgrupper som skj–. Et hovedpunkt i artikkelen «Om Norskhed i vor Tale og Skrift» fra 1850 var nettopp «hard» eller «blød» uttale av g og k. Her påstår han at «de Norske udtaler ikke ge– [...], men i Stedet derfor altid je– [...]». Han hevder videre at uttalen Skin, Sky, Ske, Kilde, Kys, gift, forgyldt, begynde hører til høytidsspråket, mens den dannede dagligtalen har Sjin, Sjy, Sje, Kjilde (Kjille), Kjys, jift, forjyldt, bejynne.^[9]. Knudsen fikk rett, men den gang var han nok mer normativ enn deskriptiv. Den store interessen hans for spørsmålet kom av at dagligtalen begynte å ta opp uttalen fra høytidsspråket.^[7] I Bergen i 1855 måtte man nesten regne det «som et Kriterium paa et dannet Menneske, at dette Menneske siger gylden istf. jylden, osv.» (Bergensposten).^[10] Jakob Løkke hevdet i 1855 at foran i og y «lyder i det høiere Foredrag Ganelyden (g og k) ren», som i kige, kind, kylling, kyndig, give, gydelig, gynge. Men der j var med i skriftbildet, skulle uttalen være «blød», som i kjær, kjende, gjøre, og ikke «hard» som i dansk tale.^[10]

Vingling var det også i uttalen av konsonantene b/p, d/t og g/k. Knudsen skrev at bløt (stemt) uttale var vanlig i høytidsspråket og hard (ustemt) var vanlig i dagligtalen. Eksemplene hans er tabe og løbe mot tape, løpe; liden og Rod mot liten og Rot, og Lagen og bruge mot Laken og bruke. Et annet viktig skille mellom dagligtale og høytidsspråk var uttalen av stumme konsonanter, både de etymologiske og de falske. Knudsen skriver at en nå ikke «i en Samtale [kan] sige sende, holde for senne, holle, uden at ansees for Pedant.» Man hører heller ikke skriftrett uttale av vidste, sidste, Bædste, lædske, selv ikke av «den mest loyale Bogtræl». Et annet skille var pronomen, der høytidsspråket hadde mig, dig, sig, mens dagligtalen hadde mej, dej, sej. Derimot var uttaleformer som Lidelse, Berider, Tilblivelse vanlige i dagligtalen selv om man ellers ser lie, rie, bli for skriftformene lide, ride, blive.^[9]

rediger Morfologi

De største forskjellene mellom dialektene og bokmål i skrift og tale er i morfologien eller bøyingsverket. Jonas Anton Hielm mente på 1800-tallet at tre kjønn var karakteristisk for «norsk Kjøbstedtale»^[10], mens P. A. Munch slo fast at «det platte, aldeles pøbelagtige a» ble brukt «konseqvent hos den laveste Pøbel i de mere fordærvede Egne»^[11] I 1887 skrev Knudsen han at «vår landsgyldige, 'dannede' uttale [...] ikke vedkjænner sig enten tvilyderne, a'erne, eller et særskilt hunkjøn».^[10]

I dag er a-endelser vanlig i mange hunkjønnsord. I bokmål følges likevel ikke alltid systemet i dialektene, for eksempel er jenta vanligere enn kvinna, selv om begge er hunkjønn i dialektene. A-endelsene står sterkest i ord som har tilknytning til natur og folkeliv, for eksempel elva, gata, hytta og bygda, men brukes også mye i noen frekvente ord som boka. Denne bøyingsformen innebærer imidlertid i seg selv ikke noe egentlig hunkjønn, siden kjennetegnet på grammatisk kjønn er at andre ord samsvarsbøyes med substantivet. Formelt sett har bokmål tre kjønn i denne forstanden, men hankjønnsformene av adjektiver og determinativer er tillatt i hunkjønn slik at det i praksis kan skrives med to kjønn som riksmål: felleskjønn og intetkjønn. I tokjønnssystemet, som altså tillater a-endelser, heter det både en liten roman, den lille romanen og en liten bok, den lille boka i motsetning til et lite eventyr, det lille eventyret. Dette til forskjell fra radikalt bokmål, nynorsk og de fleste dialekter der et hunkjønnsord styrer bøyingen av andre ord slik: ei lita bok. Det eneste marginale tilfellet av trekjønnssystem a-endelsene konsekvent fører med seg, er når determinativet min, din eller sin kommer etter substantivet: det heter kua mi, ikke *kua min, selv om det heter se kua, den er min.

Endelsen -a i preteritum av svake verb var sjelden, om formen i det hele fantes i den dannede dagligtalen. Den vanlige endelsen var norsk uttale av danske bøyingsformer, som kastet og fisket for dansk kastede, fiskede.^[10] I dag er endelsene -et og -a sidestilte, men det er den dansk-norske endelsen -et som dominerer i både skrevet og talt bokmål.

Flertallsformer av verb holdt seg i høytidsspråket, men var ikke i bruk i dagligtalen på 1800-tallet, og det brukes derfor heller ikke i dagens bokmål.

rediger Syntaks

Syntaktisk har den dannede dagligtalen i det store og hele rettet seg etter dialektene og ikke etter høytidsspråket eller skriftspråket på de punktene det var forskjell. Det het for eksempel den beste måten og midt på lyse dagen med overbestemt substantiv, båten min med etterstilt determinativ, og de tok stolene sine (dansk: deres).^[10]

rediger Forskjeller fra den tradisjonelle oslodialekten

Den tradisjonelle oslodialekten, også kalt oslomål, vikamål, Oslo Øst-mål, folkelig oslomål eller Oslo bymål klassifiseres i norsk dialektforsking som en dialekt på grensen mellom vikværsk i sør og midtøstlandsk i nord.^[12] Fra midtøstlandsk har den blant annet bundne flertallsformer som gutta og båta der vikværsk har guttane og båtane, fra vikværsk har den fortidsformer som kasta og hoppa der midtøstlandsk har kaste og hoppe. Standard østnorsk skiller seg fra østlandsdialektene på disse områdene med former som guttene, båtene, kastet og hoppet.

Den følgende tabellen viser noen viktige tilfeller hvor tradisjonelt bokmål og standard østnorsk har fulgt dansk heller enn de eldre østlandsdialektene. Det er også ført opp radikale bokmålsformer, men former som er lite brukt står i parentes.

rediger Forskjeller fra dansk

Den følgende tabellen viser noen viktige forskjeller mellom bokmål og dansk.

rediger Se også

• Høgnorsk
• Nynorsk
• Riksmål
• Samnorsk

rediger Referanser